De dødes tjern 15. oktober tiltrakk seg 40 publikummere, og 12 nye medlemskap ble tegnet. Dette er vi svært fornøyd med.
Vi vil også takke krimforfatter Jørgen Brekke som holdt en engasjernede innledning før filmen startet. Der tok han for seg skjæringspunktet mellom sjangrene filmen veksler mellom, nemlig grøsser og krimlitteratur. Dette gav et godt grunnlag for å forstå filmen bedre.
Som vanlig lot vi publikum få gi tilbakemelding om filmen i form av terningkast. For første gang dette semesteret ble alle øynene på terningen brukt. Gjennomsnittet gav karakteren 4,2.
En hyttetur med en uventet vri
Klassikeren De dødes tjern, etter André Bjerkes roman ved samme navn, ble en positiv overraskelse for norsk film da den kom ut i 1958. Norsk filmproduksjon hadde av åpenbare, økonomiske årsaker vært lite å snakke om etter 2. verdenskrig. Mot slutten av 1950-tallet begynte ting å se lysere ut, og norsk filmproduksjon var godt i gang igjen. De dødes tjern var noe så uvanlig som en norsk grøsser, og ble et virkelig gjennombrudd for regissøren Kåre Bergstrøm.
André Bjerke skrev de fleste av sine kriminalromaner under pseudonymet Bernhard Borge, og dette er også navnet på den noe forvirrede jeg-personen i de fleste av dem. I Bjerkes suggererende univers spiller det okkulte på lag med det tidlige 1900-tallets fascinasjon for psykiatrien og hjernens irrganger. Dette skaper en ordentlig grøsserstemning i en ellers kultivert portvinsidyll. Filmen kan ses som en forløper til de nyere norske grøsserne som Villmark, Fritt vilt og Rovdyr. De dødes tjern er den eneste av Bernhard Borge-bøkene som har blitt filmatisert, og et norsk høydepunkt som alle filmelskere bør ha under beltet.
De dødes tjern er av mange ansett som den ultimate hyttekrim. Både boka og filmen er beskrevet og diskutert i forskjellige fora. Heldigvis trenger jo ikke alt å være like seriøst. Nedenfor kan du se klipp fra NRKs humoristiske serie Norsk attraksjon fra 2007.
Her kan du få med deg hvordan tjernet tar seg ut i dag.
Lad opp til De dødes tjern med Åndenes makt ala søttitallet
André Bjerkes kriminalromaner er så avgjort skrevet i tråd med påbudet om at “Kriminalromaner skal først og fremst være hyggelige”, fremsatt i Døde menn går i land (1947). Samtidig var romanene spekket med uhygge, mørke makter og suggererende hypnosetilstander. Kriminalmysteriene løses vanligvis av en psykoanalytiker, ettersom det er underbevisstheten som har rollen som både våpen og kjeltring i disse historiene. Likevel etterlates det gjerne en anelse tvil om hvorvidt det likevel ikke kunne være et gjenferd, en nøkk eller en heks et eller annet sted i historien.
André Bjerke var, i kraft av sin rolle som markant kulturpersonlighet gjennom både 40-, 50-, 60- og 70-tallet, en talsmann for det han kalte “ting som vitenskapen ikke kan forklare”. Han var en høyintellektuell med sans for vitenskap, og preget av steinertenkning, men også av sin generasjons sans for Freud og psykoanalysen. Samtidig hygget han seg i rollen som Norges Fox Mulder flere tiår i forveien, og beklaget seg over at elektrisk lys i alle hus gikk ut over spøkelsenes naturlige habitat.
I TV-serien Streiftog i grenseland samarbeidet Bjerke med Harald Tusberg om å undersøke okkulte og paranormale fenomener. I programmets seks episoder, som ble sendt i 1971 og 1972, tok de for seg temaer som sjøormen i Loch Ness, ganning, telepati, fakirkunster og ønskekvister. Stå over gullrekka i dag og kos deg med episoden om folketro der Tusberg og Bjerke i en minneverdig seanse undersøker om man kan spise egg som er lagt på langfredag et halvt år i forveien, eller episoden om suggesjon, der en mann “som har vært i India” spiser barberblader i studio. Serien vakte stor oppsikt i sin tid. De som ikke er gamle nok til å huske 1971, her er en advarsel: dette er slow, slow, slow tv. Meget, meget alvorlige menn.
TØNSBERG FILMKLUBB 