SKAPT FOR KJÆRLIGHET (Le Mépris)

11.02.14 / kl 20:30

SKAPT FOR KJÆRLIGHET (Le Mépris), Jean-Luc Godard, Frankrike/Italia 1963

le mepris«En enkel film om kompliserte ting» (Jean-Luc Godard)

Paul (Michel Piccoli), en mislykket forfatter, får et tilbud om å skrive om et film- manus. Revet mellom regissøren, (spilt av Fritz Lang!), en arrogant produsent og sin desillusjonerte kone Camille (Brigitte Bardot) prøver han å finne en vei.

Et studioområde i roma. På en kameravogn kjører kameramannen raoul mot oss. Vi hører Georges Delarues musikk og en stemme som introduserer åpningsteksten. Kamera blir stå- ende og svinger mot oss slik at vi kan se direkte i objektivet. Da begynner filmen med Camille og Paul (Michel Piccoli) som ligger i sengen.

Le Mépris viser Godards forakt for Hollywood, for kommersialiseringen av film, men også sin kjærlighet for kunsten, filmskaping og det å se film. Paul og Camilles forhold viser også til Godards eget forhold til anna Karina, skuespillerinnen han var gift med på det tidspunktet. Godards kameramann raoul Coutard refererte til Le Mépris som “et brev til Godards kone”.

I tillegg vises Godards fiendskap for Carlo Ponti, den italienske produsenten, og Joseph E. Levine, den selvproklamerte amerikanske filmmogulen som også var en del av produksjonen.

Le Mépris er en av Godards mest ortodokse filmer. Den har ikke bare en nesten „normal“ historiefortelling, men er også en av de klareste eksempel på Godards tradisjon. Han referer til filmenes verden. Le Mépris er i bunn og grunn en film om filmskaping, og i så måte en film om Godard selv.

Le Mépris

Forakten (le mépris) som filmen har fått navn sitt franske etter, har ofte blitt tolket til å være forakten mot den kommersielle filmindustrien. En klar årsak til denne tolkningen er personligheten til produsenten av Odysséen, den fiktive filmen som spilles inn i Le Mépris. Sjelden er et menneske blitt framstilt som mer usympatisk og kunstnerisk talentløst enn amerikanske Jerry Prokosch. Han leser opp sitater som han syns er fine fra ei notisbok, han hiver filmbeholdere av blikk i hytt og pine fordi han ikke synes at Langs versjon av Odysséen er dramatisk nok, og han er ute etter kollegaens kone. Mot den amerikanske mannens smakløshet blir Fritz Lang stående som beskytter av og representant for den virkelige, klassiske kunsten.

Det blir snakket fire språk i filmen, og oversetteren Francesca har en funksjon som knutepunkt mellom alle disse menneskene som er så uenige. I tillegg er hun muligens Godards våpen mot dubbing. Hvis hun skulle forhindre dubbing, var hun nok ikke ladet med god nok ammunisjon. Da Le Mépris vart vist for første gang, i Italia, var det nemlig i dubbet versjon.

Med de problemstillingene som tas opp i filmen blir Le Mépris en av etterkrigstidas viktigste filmer, kanskje til og med den viktigste. Utvilsomt er det i hvert fall en av Godards aller flotteste filmer, og det sier ikke så rent lite.

Jean-Luc Godard

Jean-Luc Godard, fransk filmregissør, en av de betydeligste innenfor «den nye bølgen» i fransk film. Som student tilhørte han miljøet rundt Cinemateket i Paris, og skrev kritikker for tidsskriftet Cahiers du Cinéma. Etter å ha arbeidet med kortfilm, spillefilmdebuterte han med À bout de souffle (Til siste åndedrag, 1959), hvor han laget en frisk skildring av en ung dagdriver og kriminell, spilt av Jean-Paul Belmondo. Filmens brudd med konvensjonene representerte noe helt nytt, og Godard var med et slag i sentrum for alles oppmerksomhet; han ble hyllet som talentet som hadde gjeninnført det levende livet i fransk film og som flaggbærer for bølgen. Den neste filmen, Le petit soldat (Den lille soldat, 1960), som kritiserte krigen i Algerie, ble imidlertid forbudt av franske myndigheter. I filmer som Vivre sa vie (Å leve sitt eget liv, 1962), med hustruen Anna Karina i hovedrollen, og Une femme mariée (Den gifte kvinnen, 1964), bygde han videre på sine første stilbrudd, med teknikker som distansering, episodisk struktur og improvisasjon. Alphaville (1965) var en distansert og absurdistisk kriminalfilm henlagt til et fremtidssamfunn, Pierrot le fou (Min venn Pierrot, 1965) en ungdommelig innfallsrik og visuell reiseskildring i bredformat og farger med Belmondo og Karina i hovedrollene. Gjennom 1960-årene beveget han seg i retning av filmessayet, hvor det tradisjonelle handlingsforløpet vek plassen for en sterkt politisert fortellerform. Utviklingen kulminerte med Week-End (1967), hvor en stor trafikkork tjener som den moderne eksistensens metafor. De påfølgende filmene var preget av en kompromissløs, marxistisk inspirert estetikk som inkluderte øvelser i «filmens dialektikk» og videoeksperimenter. Han tok avstand fra sine tidligere filmer.

I løpet av 1970-årene fant han imidlertid tilbake til den fortellende filmen, selv om Sauve qui peut (la vie) (1979), Passion (1982) og Prénom Carmen (Fornavn Carmen, 1983) var preget av sterke distanserende grep og en tidvis essayistisk form. Je vous salue Marie (1985) plasserte jomfru Maria inn i vår tid, og ble kraftig angrepet av kirken. Blant senere filmer bør nevnes Nouvelle vague (1990), en visuelt prangende, lyrisk og melankolsk rapport om følelsenes vilkår i vår tid, med en dialog satt sammen av sitater.

Godard er blitt et begrep i filmhistorien, ikke bare som den nye bølgens intellektuelle enfant terrible, men som personifikasjonen av den konstant søkende og eksperimenterende filmregissør.

 Dette arrangementet er et samarbeid mellom Tønsberg filmklubb og alliance Française.

Reklamer