CINEMA PARADISO

25.02.14 / kl 20:30

Cinema paradiso, Giuseppe Tornatore, Italia 1989, 155min.

Cinema-ParadisoCinema Paradiso! En hyllest til vennskap og filmens magi.

Den fremragende regissøren Salvatore ser tilbake på barndommens dype fasciansjon for landsbyens kino og det sterke vennskapet til maskinisten Alfredo.

Regissøren Salvatore Di Vita får høre at hans gamle venn Alfredo er død, og minnene strømmer på. Han minnes kinoen Paradiso i den sicilianske landsbyen han vokste opp, og hvordan han begynte å assistere maskinisten Alfredo etter at denne mistet synet i en brann. Etter hvert ble Paradiso nedlagt og Salvatore forlater landsbyen med løfte om å aldri komme tilbake. Tross løftet reiser han allikevel hjem igjen, til sin barndoms landsby, for å delta i Alfredos begravelse.

Cinema Paradiso har mottatt en rekke priser, bl.a. Oscar for beste utenlandske film og juryens spesialpris i Cannes. Filmen er et testament og en hyllest til kinoen som møtested, den tradisjonelle filmen og Sicilia.

En liten oppsummering av Italias filmhistorie

Siden starten av Italias filmindustri på begynnelsen av 1900-tallet, har italiensk film hatt tidvis nasjonal og internasjonal suksess. For å operasjonalisere denne suksessen kan vi nevne at per 2013 hadde italienske filmer for eksempel mottatt 12 Oscar- statuetter for beste fremmedspråklige film (flest av noe land) samt 12 Palmes d’Or (en god annen plass av alle land).

Etter 2. verdenskrig ble italiensk nyrealisme en viktig bevegelse, med Luchino Visconti, Roberto Rosselini og Vittorio De Sica som sentrale regissører. Nyrealisme måtte vike for lettere filmer i siste halvdel av 50- årene. Skuespillerinner som Sophie Loren og Gina Lollobrigada ble internasjonale stjerner i denne perioden.

På midten av 1960- tallet ble Spagetti- western film populære, med Sergio Leones Dollar- trilogi som et høydepunkt.  Stilen hans ble siden adoptert av blant annet regissører som Brian de Palma og Oliver Stone. Dette banet vei for dagens måte å tenke regi, lys og scenografi på, og skapte også det som idag kjennetegner forskjellen mellom europeisk og amerikansk dramaturgi. På 1980- og 90- tallet fanget regissører som Federico Fellini, Bernardo Bertolucci og Roberto Benigni kritikernes begeistring tilbake for italiensk film.

Advertisements