SNØEN PÅ KILIMANJARO (Les neiges du Kilimandjaro)

11.03.14 / kl 20:30

SNØEN PÅ KILIMANJARO (Les neiges du Kilimandjaro), Robert Guédiguian, Frankrike 2011, 107min

Hvor går grensen mellom godhet og selvutslettelse?
Fagforeningsmannen Michel jobber som formann på et verft der de må si opp 40 mann. For å gjøre oppsigelsene mest mulig rettferdig, legger han navnene i en hatt og trekker ut de uheldige som skal miste jobben. Michel trekker også seg selv for å skåne en av sine kolleger, og planlegger en nøysom men brukbar pensjonist-tilværelse. Han skal få tid til barnebarna, kose seg i hagen og endelig komme seg avgårde på en etterlengtet tur til Kilimanjaro sammen med kona. Kort tid etter blir de brutalt ranet og frastjålet både reisekasse og billetter. Det viser seg snart at ranerne ikke er helt ukjente, og Michel må se sitt eget virke i fagforeningen i et nytt lys. Kanskje frihet, men ikke likhet og nå heller ikke brorskap?

Liberalisme, syndikalisme og godhet
Frankrikes økonomi har de siste årene gjennomgått en gradvis liberalisering, på linje med tendensen i resten av Europa. Flere statseide selskap har blitt helt eller delvis privatisert mens adgangen til utenlandsk engasjement i franske selskaper har blitt økt. Også Frankrike er blitt hardt rammet av den globale økonomiske krisen de siste årene med høyeste andel langtidsledige noen sinne i 2013, og rekordfall i boligbygging, enorme generelle ledighetstall og verste nedgang i kjøpekraften siden 1984. Samtidig er Frankrike landet der syndikalismen fikk sin teoretiske utforming, der sosialismen i vesteuropeisk sammenheng tradisjonelt har stått sterkest, og der fagforeningene er kjent for å ha opprettholdt stor makt. «Snøen på Kilimanjaro» er fortalt i et direkte filmspråk og hopper rett inn i de presserende sosiale problemene i Frankrike. Samtidig varmer filmen med sin nyanserte skildring av folk og omgivelser, og brennende spørsmål om tilgivelse, ansvar og det gode liv.

Regissøren
Robert Guédiguian (1953-) er en fransk filmregissør, skuespiller, produsent og manusforfatter. Han regidebuterte i 1981 med filmen «Dernier été». Filmene til Guédiguian er hovedsakelig hverdagsskildringer lagt til hjembyen Marseille. Regissøren vokste opp i en arbeiderfamilie av innvandrere. Moren var tysk, og hans armenske far jobbet på havna i Marseille. Guédiguian ble tidlig engasjert i politikk, og var en periode med i det kommunistiske partiet. I 2008 meldte han seg inn i Frankrikes Venstreparti. Filmene bærer preg av Guédiguians bakgrunn, og handlingene er tuftet på en samfunnskritisk grunnholdning og en gjennomgående regional bevissthet. Filmene er laget i samarbeid med hustruen Ariane Ascaride, som etter hvert har blitt fast hovedrolleinnehaver.

Internasjonalt ble Guédiguian lagt merke til med «Marius et Jeanette» (Marius og Jeanette, 1997), som skildret forholdet mellom en alenemor og en ensom vekter fra et vaktselskap. I» La Ville est tranquille» (Byen er stille, 2000) skildrer han en håndfull skjebner på baksiden av Marseilles stabile og trygge fasade, og i «Marie-Jo et ses 2 amours» (Marie-Jo og hennes to elskere, 2002) en historie om ekteskapsbrudd. Guédiguians siste film «Les neiges du Kilimandjaro» (Snøen på Kilimanjaro, 2011) hadde premiere på filmfestivalen i Cannes, og har blitt nominert til flere priser.